Sikkerhet og tolerabilitet ved ikke-invasiv VNS – hendelser, rapportering og grenser

Systematiske oversikter og nyere pooled data peker mot at transkutan og aurikulær vagusnervestimulering vanligvis gir milde og forbigående reaksjoner under undersøkte forhold. Samtidig viser de samme kildene at rapporteringen ofte er mangelfull, at protokollene varierer, og at enkelte studier ikke sier tydelig om uønskede hendelser ble etterspurt eller forekom.

Den mest presise konklusjonen er derfor ikke at metoden er risikofri. Det er at den i publisert forskning generelt har vist et gunstig tolerabilitetsmønster ved de undersøkte dosene, samtidig som bedre og mer standardisert sikkerhetsrapportering fortsatt er nødvendig.

Den systematiske oversikten fra 2018 inkluderte 51 studier og 1 322 personer som hadde mottatt transkutan VNS. Forfatterne registrerte rapporterte bivirkninger, alvorlige uønskede hendelser, vurdert årsakssammenheng og frafall på grunn av reaksjoner.

Kim og kolleger gjennomgikk 177 taVNS-studier med totalt 6 322 deltakere. I de 35 studiene som rapporterte hvor mange personer som opplevde minst én uønsket hendelse, fant metaanalysen ingen forskjell i risiko mellom aktiv taVNS og kontroll.

En scoping review publisert i 2024 kartla 109 studier på tvers av 21 kliniske populasjoner. Totalt hadde 2 214 voksne mottatt aktiv taVNS og 1 017 sham. De fleste rapporterte hendelsene var lokale ved stimuleringsstedet, men parameter- og hendelsesrapporteringen var begrenset og ujevn.

I 2025 analyserte Giraudier og kolleger standardiserte spørreskjemadata fra 488 deltakere. De rapporterte gjennomgående lave og milde reaksjonsskårer. Intervallstimulering var forbundet med lavere sannsynlighet for enkelte plager enn kontinuerlig stimulering, men flere statistiske effekter var små og av begrenset klinisk betydning.

• Lokal hudirritasjon eller rødhet ved elektrodeområdet.
• Øresmerte, ømhet eller ubehag ved aurikulær plassering.
• Prikking, trykk, varme eller annen stimulussensasjon.
• Hodepine.
• Svimmelhet eller kvalme i enkelte datasett.
• Ubehagelige følelser eller tretthet under eller etter økten.
• Avbrutt økt eller redusert intensitet på grunn av komfort.

I klinisk forskning registreres alvorlige hendelser ofte uavhengig av om forskeren tror de skyldes intervensjonen. Dette er viktig for å unngå underrapportering, men betyr også at råtallet ikke kan leses som antall alvorlige bivirkninger.

1. Hva skjedde, og når skjedde det i forhold til stimuleringen?
2. Fantes alternative medisinske eller situasjonelle forklaringer?
3. Forsvant hendelsen ved pause eller avslutning?
4. Kom hendelsen tilbake ved ny eksponering?
5. Ble den vurdert av blindet eller uavhengig personell?
6. Hvordan klassifiserte studien mulig årsakssammenheng?

Farmer og en internasjonal ekspertgruppe anbefalte minimumsstandarder for tVNS-forskning, inkludert tydelig rapportering av enhet, plassering, elektriske parametere, utvalg, eksklusjoner, utfall og uønskede hendelser. Standardene er viktige fordi sikkerhet ikke kan tolkes uavhengig av hva som faktisk ble gjort.

Forskningsstudier bruker ofte eksklusjonskriterier for å beskytte deltakere, redusere forvekslingsfaktorer eller oppfylle et bestemt klinisk design. Det kan bety at personer med implantert elektronikk, bestemte hjerterytmeforhold, graviditet, alvorlig sykdom, epilepsihistorikk eller annen behandling ikke var representert.

En sham-betingelse kan bruke svakere strøm, annen plassering, kortere stimulering eller ingen aktiv strøm. Dersom sham kjennes tydelig annerledes, kan forventning påvirke både symptomer og hendelsesrapportering. Dersom sham fortsatt gir sensorisk eller biologisk stimulering, kan forskjellen mellom gruppene bli mindre.

• Ble sham-opplevelsen matchet mot aktiv stimulering?
• Ble deltakerne spurt om hvilken gruppe de trodde de var i?
• Ble hendelser etterspurt likt i begge grupper?
• Var oppfølgingen like hyppig?
• Var kontrollstedet virkelig biologisk inaktivt?

En studie kan ha få klassifiserte bivirkninger, men likevel mange avbrutte økter, dosejusteringer eller deltakere som slutter. Derfor bør tolerabilitet vurderes gjennom både symptomrapportering og om protokollen faktisk lot seg gjennomføre.

• Antall deltakere som avsluttet på grunn av ubehag.
• Antall økter som ble stoppet eller forkortet.
• Hvor ofte intensiteten måtte reduseres.
• Om hudkontakt eller elektrodeplassering måtte endres.
• Om hendelser førte til medisinsk vurdering.
• Om frafall ble fordelt mellom aktiv og kontroll.

1. Hvilken enhet og hvilken anatomisk plassering ble brukt?
2. Hvilke elektriske parametere og hvilken samlet eksponering ble gitt?
3. Hvem deltok, og hvem ble ekskludert?
4. Ble hendelser aktivt etterspurt eller bare spontant rapportert?
5. Ble fravær av hendelser uttrykkelig dokumentert?
6. Ble alvorlighet og varighet registrert?
7. Ble mulig årsakssammenheng vurdert?
8. Hvor mange avbrøt eller reduserte dosen?
9. Hvordan var sham eller kontroll utformet?
10. Var oppfølgingstiden lang nok for spørsmålet?
11. Var dataene fullstendige nok til metaanalyse?
12. Kan resultatet overføres til den personen, protokollen og enheten du vurderer?

• At alle ikke-invasive VNS-enheter har samme risikoprofil.
• At alle øreområder og elektroder er ekvivalente.
• At sterkere stimulering er bedre eller like trygt.
• At personer som ble ekskludert fra studier automatisk kan bruke enheten.
• At manglende hendelsesrapportering betyr at ingen hendelser forekom.
• At en annen enhets bivirkningsprosent er Neuvagos bivirkningsprosent.
• At «ikke-invasiv» betyr risikofri eller uten behov for stoppråd.

Forskningsfeltet kan informere terminologi, forventede reaksjonskategorier, hendelsesskjemaer, brukeropplæring og hvilke risikospørsmål som må undersøkes. Endelige Neuvago-formuleringer må likevel harmoniseres med ferdig maskinvare, programvare, tiltenkt bruk, risikostyring, verifikasjon, validering og bruksanvisning.

• Dedikerte oversikter beskriver tVNS og taVNS som generelt godt tolerert under undersøkte forhold.
• Lokale reaksjoner, øresmerte, hodepine og prikking er blant de vanligste rapporterte hendelsene.
• Alvorlige hendelser må skilles fra hendelser som faktisk vurderes som forårsaket av stimuleringen.
• Manglende og inkonsistent rapportering gjør presise risikorater usikre.
• Dose, plassering, elektrode, øktlengde og total eksponering må være synlige.
• Forskningsmessige eksklusjoner er ikke automatisk universelle kontraindikasjoner.
• Neuvago-spesifikke sikkerhetspåstander krever direkte relevant produktdokumentasjon.